Førstehjelpspakke – Anbefalinger fra prosjektet "Share the care"

Kjønnsskillene i den nordiske helsesektoren har betydelige sosiale, kulturelle og økonomiske konsekvenser. Til tross for at de nordiske landene innehar en lederposisjon innen likestilling internasjonalt, ser man fortsatt en vedvarende underrepresentasjon av menn i helsevesenet (Eurostat, 2024). I arbeidet for et likestilt samfunn, er menns rolle som ansatte i helse- og omsorgsarbeid en viktig drivkraft for en positiv samfunnsendring, og har en strategisk betydning for å gjøre samfunnene mer robuste i møte med andre sosiale utfordringer (Scambor et al., 2023).

Flere forhold er til hinder for at menn velger en karriere innen helse- og omsorg, og mange menn kan oppleve en form for rollekonflikt når de går inn i et yrke hvor kvinner utgjør et massivt flertall. De kan føle at de bryter med en tradisjonell maskulinitet samtidig som de kan oppleve prestisje ved å starte opp i et godt ansett yrke (Blackley et al., 2019). I tillegg er det historiske og strukturelle hindringer i veien for menns inntreden i sykepleie og omsorgsarbeid i de nordiske velferdsstatene (Dahl & Eriksen, 2005). Samtidig har forskning i løpet av de siste to tiårene vist at økt likestilling mellom kjønnene og jevnere fordeling av omsorgsarbeid bidrar til bedre livskvalitet og helse for mennesker av alle kjønn (Scambor et al., 2023).

Menn i sykepleie møter noen unike utfordringer, ofte blir det satt spørsmålstegn ved deres maskulinitet eller seksuelle orientering (Kronsberg et al., 2018), og fordommer er både til hinder for at menn velger denne typen yrker, og at de velger å forbli i yrket (Younas et al., 2019). Mannlige sykepleiere opplever også kjønnsdiskriminering, spesielt på områder som innebærer fysisk kontakt med pasienter. Det er en av forklaringene til at en del menn søker seg til lederroller og grener i helsetjenesten som kirurgi, akuttbehandling og psykiatri, og som gjenskaper kjønnssegregeringen inne i selve helsetjenesten (O’Lynn et al., 2020).

Å rekruttere menn til sykepleierutdanning er fortsatt en utfordring, og mange mannlige sykepleierstudenter faller fra før de fullfører utdanningen (Nesje, 2023; Nordfjell & Nielsen, 2019). Mannlige sykepleierstudenter rapporterer at de møter fordommer i forkant av, og i selve studiesituasjonen. Ofte opplever de lite psykososial støtte i sin studiesituasjon og kan bli ekskludert fra muligheten til å trene på viktige omsorgsoppgaver, spesielt dersom de involverer kvinnelige pasienter (Nordfjell & Nielsen, 2019). Disse erfaringene kan bidra til lavere selvtillit blant mannlige studenter, noe som gjør det vanskeligere for dem å lykkes i sykepleierutdanningen (Twidwell et al., 2022).

Mannlige studenter uttrykker også et behov for flere menn blant sine medstudenter, mentorer og praksislærere. Oftest foretrekker de å bli kalt «sykepleiere» i stedet for «mannlige sykepleiere», som understreker deres ønske om inkludering i yrket (Nordfjell & Nielsen, 2019; Petges & Sabio, 2020). Den vedvarende annerledesheten som mannlige studenter i sykepleieutdanningene er tvunget til å bære med seg, og tilfeller av kjønnsdiskriminering er to av forholdene som bidrar til et høyere frafall blant mannlige studenter.

Den skjeve kjønnsfordelingen innenfor helse-, utdannings- og omsorgsyrker kan spores tilbake til utvidelsen av de nordiske velferdsstatene etter andre verdenskrig, da et økende antall kvinner ble ansatt i disse sektorene (Dahl & Eriksen, 2005). I dag utgjør kvinner et stort flertall i helse-, utdannings- og omsorgsyrkene og det forklarer regionens høye grad av horisontal kjønnssegregering. 

Innsats for å redusere kjønnssegregering i de nordiske landene har gitt blandede resultater. Man har lyktes i å oppmuntre flere kvinner til å gå inn i tradisjonelt mannsdominerte yrker i teknologi, ingeniørfag og matematikk, gjennom blant annet en stor innsats for å rekruttere kvinner til STEM-yrker. Tilsvarende arbeid for å rekruttere menn inn i helsearbeid har ikke være like stor, og andelen menn i sykepleie eller andre helse- og omsorgsyrker er fremdeles på et svært lavt nivå (Cohen, 2013; Froehlich et al., 2020). Dette til tross for at det også er en stor mangel på sykepleiere og helsearbeidere, spesielt i mindre tettbygde strøk

En oversikt over andelen menn i helse og sykepleie i de nordiske landene, viser at menn utgjør menn en minoritet, med en andel på mindre enn 25 % på alle utdanningsnivåer. Andelen menn er enda lavere ute på arbeidsplassene.  I Finland er det 18,9 sykepleiere per 1 000 innbyggere. Dette er en høy tetthet sett i en europeisk målestokk, like fullt er andelen mannlige sykepleiere lav med 10,1 % i 2021 (OECD & European Observatory on Health Systems and Policies, 2023a). Norge har en tilsvarende høy sykepleiertetthet på 18 per 1 000 innbyggere, men kun 11,8 % av sykepleierne er menn, og landet sliter med å rekruttere og beholde sine sykepleiere, særlig i distriktene (OECD & European Observatory on Health Systems and Policies, 2023c). Blant sykepleierne i Norge er menn overrepresentert i lederstillingene, og det bidrar også til en vertikal kjønnssegregering (Abrahamsen & Storvik, 2019). Island har den tredje høyeste sykepleiertettheten i Europa. Dette til tross, har Island en enda lavere andel mannlige sykepleiere, mindre enn 2 % (OECD & European Observatory on Health Systems and Policies, 2023b). 

Når vi andelen menn i opptaket til helse-utdanninger på videregående skoler er det i Sverige 22 %, i Norge 19 % menn, mens det i Danmark og Island kun er mellom 4 og 7 %. Et liknende mønster gjør seg gjeldene på bachelor-programmene i sykepleie. I Finland og Norge er andelen mannlige studenter om lag 15 %, mens andelen i Danmark og Island er på om lag 5 %. Kjønnsfordelingen ved fullført utdanning gjenspeiler disse tendensene. Menn utgjør færre en 20 prosent av studentene med fullført grad, enten det gjelder en helseutdanning fra videregående skole eller en fullført bachelor i sykepleie.

Et arbeid for økt likestilling i sykepleien kan bidra til bedre helse og livskvalitet i befolkningen (Scambor et al., 2023). En forbedret kjønnsbalanse på arbeidsmarkedene i Norden er et overordnet likestillingsmål, og en økt andel menn i sykepleierutdanningene er en nøkkel til å oppnå dette. Det foreliggende prosjektet «Share the care» bygger videre på innsiktene i forskningsprosjektet «Men in Nursing Education» (Nordfjell & Nielsen, 2019), og har prøvd ut og dokumentert tiltak ved utvalgte sykepleieutdanninger i Finland, Island og Norge. Prosjektet er finansiert av Nordisk likestillingsfond (NIKK). Seks målrettede tiltak foreslås som på ulike måter adresserer menns underrepresentasjon i sykepleieutdanningene. De foreslåtte tiltak tar opp hindringer som menn kan oppleve på et individuelt nivå, og hindringer på ulike organisatoriske nivåer. Prosjektets mål er å bidra til en mer inkluderende og kjønnsbalansert helsesektor.

Målet var å lage bærekraftige metoder for å hente inn nødvendige informasjon og systematisk gjennomføre samtaler med studenter som slutter. Prosjektet møtte utfordringer med å harmonisere datainnsamling mellom landene. Den norske delen av prosjektet hadde godt utbytte av å gjennomføre erfaringsdeling med en sykepleieutdanning med en god praksis på dette området. Her hadde de blant annet gode ordninger for å støtte studenter som sliter psykisk og for å fange dem opp før de sto i fare for å slutte.  Den finske sykepleieutdanningen innførte et opplegg for å identifisere studenter som sto i fare for å falle fra og tok opp noen av de problemene som var antatt å bidra til at mannlige studenter slutter: Ensomhet, sider ved praksis og nettbaserte studier. I tillegg gjorde de sin læreplan mer fleksibel. I alle landene understreket prosjektet at en institusjonell endring må starte med at ledelsen erkjenner at de har et problem med en skjev kjønnsfordeling, og at ansatte trenger tid, ressurser og inspirasjon for å gjennomføre tiltak. Å gjennomføre intervjuer med mannlige studenter og lærere for å belyse spesifikke problemer ble anbefalt.

I den norske delen av prosjektet ble kjønnsrepresentasjon diskutert med lærerne blant annet med utgangspunkt i læreboken «Grunnleggende sykepleie 1-3» (2016). Sykepleierne som presenteres gjennom billedbruk i læreboken er i hovedsak hvite, unge eller middelaldrende kvinner. Diskusjoner med lærerne bidro til refleksjoner om kjønnsdynamikken i ulike læringssituasjoner. Prosjektet var også i dialog med forlaget med tanke på forbedringer i nye utgaver av lærerverket. I den finske sykepleieutdanningen ble problemet med kjønnsstereotypier i læremateriell tatt opp internt i de eksisterende rammene og møtene de har. En tilbakemelding fra de mannlige studentene var at de var mest bekymret for å bli pekt ut som «mannen» eller en av «mennene» i klassen. Manglende representasjonen i studiemateriellet var ikke like viktig for dem. Læremateriellet som ble brukt på sykepleieutdanningene på Island var ofte fra USA eller Storbritannia, og hadde en lite kjønnsbalansert tekst og bildebruk. Et nytt kurs ble utviklet for å ta opp kjønnsstereotypier i læremateriell og i læringssituasjoner. Totalt sett økte disse aktivitetene lærernes bevissthet om stereotypier som rammer gutter i læremateriell og undervisningssituasjoner, noe som resulterte i en mer kjønnssensitiv undervisning.

Den første gjennomgangen av den norske sykepleieutdanningen viste at presentasjonen av lærere, studenter og lærestedet speilte den eksisterende skeive kjønnsfordelingen, og ikke den jevnere kjønnsfordelingen som de ønsket å oppnå. Med noen unntak gjaldt det også for hvordan helsearbeiderfag ble presentert på nettsidene og i de sosiale mediene til de videregående skolene i regionen. Etter tilbakemeldinger ble det gjort forbedringer ved at bilder og intervjuer med mannlige studenter med ulike etnisiteter ble presentert. På den finske sykepleieutdanningen ble markedsføringen videreutviklet ved å fremheve faglige og profesjonelle sider av sykepleiefaget og studentens muligheter til å studere og jobbe i utlandet. Illustrasjonene og bildene i rekrutteringsmateriellet er gjort mer kjønnsnøytrale, mens mangfold med tanke på alder fremdeles er en mangel. På Island fant man at mannlige lærere var underrepresentert på nettsidene til sykepleieutdanningene. Etter at dette ble påpekt ble det forbedret. I alle landene fant man at rekrutteringsmaterialet ikke gjenspeilet et kjønnsmangfold, men etter at problemet ble gjort kjent ble dette forbedret. Selv om mangfoldet med tanke på kjønn og etnisitet ble forbedret, var det fortsatt mangel på aldersmangfold i rekrutteringsmateriellet ved de fleste sykepleieutdanningene. I prosjektet ble det understreket at å fremme en mangfoldig presentasjon av sykepleie i rekrutteringsmateriellet er et enkelt og lite kostbart tiltak som kan ha en positiv holdningsskapende effekt.

Det er et problem at en del mannlige sykepleiestudenter opplever ensomhet og sosial isolasjon i sin studietilværelse, og aktiviteter ble iverksatt for å motvirke dette. På den norske sykepleieutdanningen ble nye mannlige studenter gruppert sammen med andre mannlige studenter for å fremme sosial kontakt og hindre utenforskap. Tidligere hadde det vært praksis å fordele de mannlige studentene jevnt utover de ulike gruppene. For studentene ble det arrangert workshops om menn i sykepleie og om det å være en kjønnet minoritet, og et arbeid for å etablere et mentorprogram for mannlige studenter ble påbegynt. Den finske delen av prosjektet hadde fokus på sosial støtte og mannlige rollemodeller. Planen var å etablere en nettbasert plattform for erfaringsdeling og kommunikasjon mellom mannlige studenter. Den valgte løsningen viste seg å være for komplisert. I stedet ble nett-tjenesten Discord benyttet til å igangsette diskusjon og erfaringsutveksling om aktuelle temaer. På Island ble det opprettet en egen komite for mannlige sykepleiere som en del av den nasjonale sykepleieforeningen. Komiteen har blant annet som mål å fremme trivsel blant mannlige sykepleiere, og være en sosial støtte for mannlige studenter ved de tre sykepleieutdanningene i landet. I alle landene la prosjektet vekt på å skape en inkluderende kultur for mannlige sykepleiestudenter ved å utfordre stereotypier og gi mulighet for dialog, veiledning og nettverksbygging.

I møter uttrykte karriereveilederne i den norske delen av prosjektet at deres oppgave var å informere og veilede elevene i deres yrkesvalg, ikke å fremme sykepleie som et spesifikt valg. Samtidig understreket de verdien av workshops og muligheter til å øke sin kompetanse om kjønnsdelte yrkesvalg og hvordan motvirke disse. Dialogen med karriereveilederne tydeliggjorde betydningen av praktisk erfaring for gutters yrkesvalg. For mange gutter er egen erfaring med helse og omsorgsarbeid avgjørende for yrkesvalget, for eksempel å ha møtt sykepleiere i forbindelse med sykehusopphold, hatt omsorg for småsøsken eller hatt jobb i barnehage. I den Finske delen av prosjekter ble sykepleieutdanningen presentert for ungdom av alle kjønn på læringssentre, skoler og for forsvaret. På Island har man startet opp et prosjekt for å vise alle gutter i 15-årsalder yrkesmulighetene som ligger i helse- og omsorgsfagene. Det har imidlertid vist seg krevende å skaffe tilstrekkelig med midler til å fortsette med prosjektet. Oppsummert så må arbeidet med å bryte med etablerte kjønnsstereotypier starte tidlig i barn og unges liv. Praktiske erfaringer fra ung alder kan vekke en nysgjerrighet og interesse for sykepleie og helse- og omsorgsfag.

Referansegruppen besto av ulike forskere og fagpersoner som delte sine tanker om problemet med en manglende kjønnsbalanse i helsesektoren. Diskusjonene avdekket flere viktige funn: Det er avgjørende å benytte seg av mannlige forbilder for å tiltrekke menn til sykepleierutdanningene. Status som arbeidsledig har betydning for menns inntreden i helseyrker. Læreplaner og yrkesroller trengs å tilpasses for å gjøre utdanningene og yrkene mer inkluderende og attraktive for menn. Deltakerne påpekte utfordringene med å rekruttere menn til utdanninger og yrker der kvinner utgjør et stort flertall, samt viktigheten av å skape et støttende miljø for mannlige sykepleiere og helsearbeidere. I diskusjonen om hvilke tiltak som kan ha størst effekt ble to forhold framhevet; for det første forbedre markedsføringen og for det andre tilpasse innholdet i undervisningen til menns interesser og omsorgserfaringer. Skal man få resultater av arbeidet konkluderte referansegruppen med at en helhetlig tilnærming er nødvendig. Denne helhetlige tilnærmingen må omfatte endringer i læreplaner, støttende miljøer og målrettede rekrutteringstiltak. I tillegg ble det ansett som nødvendig å ta strukturelle forhold som arbeidsledighet og kjønnsstereotypier i betraktning.