Basert på tidsskriftartiklene som er gjennomgått for denne studien og innspill fra personer som arbeider i nordiske offentlige myndigheter på nasjonalt, regionalt, lokalt og tverrnasjonalt institusjonsnivå, ser det ut til at de vesentlige tjenestebehovene for distriktene nå (og i fremtiden) er helsetjenester og sosial omsorg, utdanning og barnevern, fysisk infrastruktur, klimatilpasning og håndtering av klimapåvirkninger, digital infrastruktur og nødetater og sivilforsvar.

Den kombinerte forsknings- og policygjennomgangen viser at de fleste av disse vesentlige tjenestene dekkes av den nordiske distriktspolitikken. De 56 intervjuene i åtte nordiske casestudieområder har også, generelt sett, bekreftet klassifiseringen av vesentlige distriktstjenester. Feltarbeidet identifiserer imidlertid også nyanser og variasjoner i hver av disse kategoriene. Studien bekrefter derfor viktigheten av å tilpasse tjenester til stedet, slik at innbyggerne i nordiske distrikter kan trives og føle seg trygge og ivaretatt. Feltarbeidet identifiserte også tilleggstjenester som vesentlige, f.eks. kommersielle tjenester som lokale butikker og kraftstasjoner, betalingstjenester, men også kultur- og idrettsaktiviteter kan sees på som vesentlige tjenester for hverdagslivet i distriktene i Norden.

Figur 1. Denne figuren viser det analytiske arbeidet med nordisk distrikts- og regionalpolitikk og bør bare leses sammen med teksten, da man kan gå glipp av de små nyansene. Aspektene og spørsmålene til venstre i figuren er spørsmål om materialet som er samlet inn i hvert nordisk land og region. Tjenestene som er oppført, er hentet fra forskningsgjennomgangen som er utført av forfatterne og presentert i en tidligere rapport. Grønt indikerer at temaet er inkludert i de gjennomgåtte dokumentene, gult at det er inkludert til en viss grad, rødt at det ikke er inkludert.

Offentlige aktører, private aktører og sivilsamfunnsaktører har ansvar for å sikre tjenester i distriktene. Det er også ulike typer samarbeid og avtaler mellom disse aktørene som muliggjør tjenestetilbudene. Selv om aktørene som ble intervjuet, understreket betydningen av kommunenes og regionenes uavhengighet for å opprettholde offentlige tjenester, finnes det også samarbeid med andre offentlige aktører samt private aktører og sivilsamfunnsaktører, både formelle og uformelle. Det kan bemerkes at samtidig som et samarbeid om tjenestetilbudet anses som en god idé for ressurseffektivitet, og som et alternativ til kommunesammenslåing, er det også risiko forbundet med det, ettersom det blir vanskeligere å direkte tildele politisk ansvar for konkrete handlinger.

Når man sammenligner resultatene fra casestudien over utfordringer i tjenestetilbudet i distriktene, blir det tydelig at det er fellestrekk i hele Norden. Det viktigste er mangel på arbeidskraft og det å tiltrekke seg den riktig kompetansen til å yte tjenester i distriktene, mobilisere økonomiske ressurser for å dekke tjenestebehovene og fysiske og geografiske karakteristikker, som klima og lange avstander, som påvirker tjenestetilbudet. Mangel på boliger, byråkrati og administrasjon, digitalisering og turistpress i høysesongen oppleves også som utfordringer i enkelte regioner.

Videre viser resultatene at muligheter og strategier for tjenestetilbudet i distriktene deles over hele Norden. De viktigste er digitalisering av tjenester, økt samarbeid mellom nabokommuner og tettsteder som et alternativ til sammenslåing av offentlige myndigheter og økt samarbeid mellom offentlige aktører, private aktører og sivilsamfunnsaktører.